Kodeagenter som Copilot, Claude Code, Cursor, Devin og Codex åpner nå pull requests på egen hånd. Et menneske går fortsatt gjennom dem, og det mennesket leser diffen: logikken, testene, navngivingen. Den gjennomgangen er verdt å gjøre, men det er ikke der mesteparten av risikoen i leverandørkjeden viser seg.
Endringene som kan skade deg mest, er de en diff viser dårligst. En endring på én linje i et manifest kan dra inn en pakke ingen har hørt om. En endring i lockfilen blir hundrevis av linjer ingen leser. Et installasjonsskript dukker aldri opp i diffen, og det gjør heller ikke en fil bygget laster ned under bygget. Dette innlegget går gjennom kontrollene et team kan sette mellom en agents pull request og en release, og hva hver av dem fanger opp.
Diffen er feil sted å se etter risiko i leverandørkjeden
Kodegjennomgang ble laget for kode et menneske har skrevet og kan forklare. Med en agent kan forfatteren ikke fortelle deg hvorfor den valgte en pakke, og den som går gjennom koden, blir fristet til å godkjenne en endring som kompilerer og består testene sine. Fire typer endringer fortjener mer oppmerksomhet enn de får:
- Nye eller endrede avhengigheter. Linjen i manifestet er kort; det den drar inn, er det ikke.
- Endringer i lockfilen. Hundrevis av oppløste versjoner og hasher, som gjennomgangsvisningen vanligvis folder sammen som standard.
- Det bygget gjør, ikke det repositoriet inneholder. Installasjonsskript, byggeskript som laster ned, base-images,
curli et workflow-steg. - Workflow-filer. En endring i
.github/workflows/endrer hva som kjører med hemmelighetene dine.
Ingen av disse krever at agenten er kompromittert. En modell som skriver troverdig kode, skriver også troverdige pakkenavn, og et troverdig navn er alt en angriper trenger.
Nye avhengigheter: sjekk at pakken faktisk finnes
Språkmodeller foreslår noen ganger pakker som ikke finnes. En studie presentert på USENIX Security 2025 genererte 576 000 kodeeksempler med 16 modeller og fant at minst 5,2 % av pakkene kommersielle modeller foreslo, og 21,7 % av dem åpen kildekode-modeller foreslo, ikke fantes, med 205 474 unike oppdiktede navn. Å registrere disse navnene og vente kalles slopsquatting. Det er typosquatting uten skrivefeilen, og en agent som installerer pakker på egen hånd, fjerner mennesket som kanskje ville ha lagt merke til det.
Før du merger en pull request som legger til en avhengighet, sjekk:
- At den finnes og er den du mente. Sammenlign navnet med prosjektet agenten prøvde å bruke, tegn for tegn.
- Hvor gammel den er. En pakke eller versjon som ble publisert for noen dager siden, fortjener mistanke. pnpm-innstillingen
minimumReleaseAgeavviser versjoner som ble publisert for mindre enn et angitt antall minutter siden, også transitive. - Hvem som står bak. Et lenket kilderepositorium, en release-historikk og mer enn én vedlikeholder er ikke bevis på at pakken er trygg, men fravær av dem er et varselsignal.
- Om du trengte den. Agenter legger til pakker for ting standardbiblioteket eller en eksisterende avhengighet allerede gjør. Færre avhengigheter er den billigste kontrollen som finnes.
GitHubs dependency review action kjører på pull requests, lister opp endringene i avhengigheter og kan la sjekken feile ved kjente sårbarheter eller ikke-tillatte lisenser. Den vet ikke om en pakke som ble publisert i går uten noe sikkerhetsvarsel, så den utfyller kontrollene over i stedet for å erstatte dem.
Endringer i lockfilen: les dem, og vit hva de utelater
En lockfil låser de nøyaktige versjonene og integritets-hashene pakkebehandleren din løste opp. I en agents pull request er den den mest presise registreringen av hva som endret seg, så gjør den synlig: fold den ut i gjennomgangen, og la bygget feile når lockfilen og manifestet ikke stemmer overens (npm ci, pnpm install --frozen-lockfile).
To ting å se etter:
- En endret kilde. En pakke som tidligere ble hentet fra det interne registeret ditt og nå hentes fra det offentlige, er mønsteret bak dependency confusion. Knytt interne pakker til registeret ditt, så det offentlige aldri blir spurt.
- Transitive hopp. En liten direkte oppgradering kan flytte dusinvis av transitive pakker. Det er versjonene ingen valgte.
En lockfil registrerer likevel bare det pakkebehandleren løste opp. Den sier ingenting om hva et installasjonsskript laster ned, hva et byggeskript i Rust henter, hvilket base-image en Dockerfile drar inn, eller hva et workflow-steg henter med curl. Dette er skjulte avhengigheter, og de havner i produktet likevel.
Installasjonsskript kjører før noen har gått gjennom noe
Her er den ubehagelige delen: CI kjører på pull requesten. I det øyeblikket agentens branch bygges, installeres de nye avhengighetene, og preinstall- og postinstall-skriptene deres kjører med alt jobben kan nå. Gjennomgangen skjer etterpå.
Nx-kompromitteringen i august 2025 viste hvor dette ender. Ondsinnede Nx-versjoner på npm inneholdt et postinstall-skript som ifølge vedlikeholdernes postmortem prøvde å bruke lokale AI-verktøy som Claude og Gemini til å søke gjennom maskinen etter sensitive filer.
Måter å begrense det på:
- Ikke kjør livssyklusskript som standard. pnpm behandler byggeskript i avhengigheter som ikke gjennomgått til du tillater dem; med npm slår
--ignore-scriptsdem av. - Hold igjen CI på pull requests fra agenter til noen har sett på dem. GitHubs Copilot cloud agent gjør dette som standard: Workflows startes ikke før en bruker med skrivetilgang godkjenner kjøringen.
- Hold hemmeligheter unna jobber for pull requests. En testjobb trenger sjelden et publiseringstoken. Se GitHub Actions-hemmeligheter: slik lekker de og slik låser du dem ned.
Sammenlign det bygget hentet med forrige release
Den sterkeste sperren ser ikke på pull requesten i det hele tatt. Den ser på hva bygget gjorde: hvilke pakker og filer jobben faktisk hentet, og hvorfra. En SBOM registrert under bygget fanger dette mens bygget kjører, så den inneholder de skjulte avhengighetene en lockfil utelater.
Sammenlign den med SBOM-en fra forrige release, så blir spørsmålene konkrete:
- Hvilke komponenter er nye, og hvilke har byttet versjon?
- Begynte en pakke å komme fra en annen kilde?
- Lastet bygget ned noe fra en vert det aldri har kontaktet før?
Alt nytt bør ha en linje i beskrivelsen av pull requesten som forklarer det. En komponent ingen kan forklare, er den du bør stoppe for. For måter å lage en SBOM i CI på, se slik genererer du en SBOM i GitHub Actions.
Workflow-filer trenger en egen eier
En agent som redigerer en workflow, kan endre hva som kjører med tokens og hemmeligheter. Behandle .github/workflows/ som sikkerhetssensitiv kode med egne kontrollører. GitHubs referanse for sikker bruk foreslår å legge katalogen under CODEOWNERS:
/.github/workflows/ @your-org/platform-security
I slike endringer bør du se etter:
- Bredere tillatelser. En ny
contents: writeellerid-token: writebør ha en begrunnelse. Se GITHUB_TOKEN-tillatelser. - Nye triggere.
pull_request_targetkjører med et token med lese- og skrivetilgang og repositoriets hemmeligheter, også for pull requests fra forks. - Upinnede actions. En ny action som refereres med tag i stedet for full commit-SHA, kan endre seg uten at du merker det.
- Hemmeligheter på nye steder. En hemmelighet som sendes til et steg som ikke trengte den før.
Begrens hva bygget kan nå
Hver kontroll over kan bomme. En helt ny ondsinnet pakke har ikke noe sikkerhetsvarsel, et overbevisende navn og en ren diff. Det den trenger, er en nettverkstilkobling: for å hente neste trinn, eller for å sende hemmelighetene dine et sted.
En egress-policy lar bygget nå registrene og vertene det trenger, og ingenting annet. Den er ikke avhengig av at angrepet er kjent, så den virker allerede første gang et nytt angrep kjører i pipelinen din.
Behold et menneske i godkjenningen
Agenter skal ikke kunne godkjenne sitt eget arbeid, og det skal heller ikke personen som ba om det. GitHubs Copilot cloud agent hindrer brukeren som ba den opprette en pull request, i å godkjenne den, og eksisterende branch-beskyttelser og påkrevde sjekker gjelder fortsatt.
Sørg for at det samme gjelder for alle agenter, med rulesets på standard-branchen:
- Krev en pull request og minst én godkjenning.
- Krev gjennomgang fra kodeeiere, så endringer i workflows og avhengigheter når de rette personene.
- Avvis utdaterte godkjenninger når nye commits endrer diffen, siden agenter fortsetter å pushe etter gjennomgangen.
- Krev statussjekker, inkludert avhengighets- og SBOM-sjekkene over.
Noen verktøy flytter sperren tidligere. AI CodeOps åpner for eksempel en pull request først når testsuiten har bestått på akkurat den versjonen, en AI-gjennomgang av diffen har kommet tilbake uten anmerkninger og et menneske har godkjent den.
Sett en sperre på releasen, ikke bare på mergen
En sperre ved merge ser én endring. En sperre ved release ser alt som har endret seg siden forrige release, inkludert avhengigheter som var i orden da de ble merget, men som siden har vist seg å være sårbare. Før du leverer:
- Sjekk komponentene i releasen på nytt mot gjeldende sikkerhetsvarsler, og blokker ved kjente kritiske sårbarheter og kjente ondsinnede releaser.
- Sjekk lisensene til alt som er nytt siden forrige release.
- Ta vare på registreringen av hva release-bygget hentet, så du senere kan svare på "ble vi berørt?". Se Er vi berørt? Slik vurderer du en ny CVE på tvers av byggene dine.
Der CRACI kommer inn
CRACI går ikke gjennom koden en agent skriver. Det oppdager heller ikke nye ondsinnede pakker, så sjekk nye avhengigheter med kontrollene over. Det CRACI dekker, er bygget.
CRACI kjører GitHub Actions-jobbene dine på egne runnere, omtrent dobbelt så raskt som GitHub-hostede runnere. Du endrer runs-on til craci, og kjøringene vises fortsatt i GitHub. Mens hver jobb kjører, registrerer CRACI hver pakke den faktisk hentet inn, inkludert pakker gjenopprettet fra CI-cacher og skjulte avhengigheter som kode lastet ned av npm-installasjonshooks: en registrator, ikke en skanner. SBOM-en for hver jobb har en fullstendighetsstatus som flagger det CRACI ikke kunne se, og eksporteres som CycloneDX eller SPDX, så du kan sammenligne et bygg av en pull request med forrige release. En innebygd sammenligning av releaser står på veikartet.
På runneren avgjør en egress-policy hvilke verter en jobb kan nå. Den valideres før jobben starter, blokkerer ved feil og kan settes til å avvise alt som standard, så en ondsinnet avhengighet i en agents pull request ikke kan nå en vert bygget ikke trenger, selv om ingen har sett angrepet før. Brudd på policyen utløser varsler. Policysperrer kan blokkere et bygg ved funn, inkludert bygg som inneholder en bestemt CVE, og lisensregler kan blokkere et bygg på grunn av en lisens. Etter releasen fortsetter CRACI å vurdere SBOM-ene det overvåker på nytt mot nye sikkerhetsvarsler, og bygghistorikken viser hvilke bygg som inneholdt en sårbar avhengighet.
Book en demo for å se registreringen av et av dine egne bygg.
